Fred og fordragelighet

av Haakon Aamlid. Første gang publisert i Vårt land, 11.01.2016

70 år med stort sett fredfulle tilstander på det europeiske kontinent har gjort oss godt vant. Freden har overbevist oss om at krig hører fortiden til. Men studerer man historien, vil en se at krig og lidelse er like gjentagende som en naturlov.

Jeg mener vi går mørke tider i møte. Krig er allerede blitt erklært. Omfanget vil bare tiden vise, men én ting er sikkert: De skadelidende vil først og fremst være folk flest, de som er lengst unna makten til å utgjøre en forskjell. For mens spillet går sin vante gang, er det presidentene som evakueres.

Kampen mot det onde
Vi liker å tro at det i krig hersker gode og onde krefter. Edlere er en krig mellom det gode og det onde. Vi overbeviser oss om at vi tilhører den gode siden. Noe annet ville vært absurd. Dog er skillet mellom godt og ondt relativt under krigens gang, men som oftest går det gode av med seieren. Slik blir det når historien skrives av seierherrene.

Hvem er gode og hvem er onde i krigen vi nå står ovenfor?

ISIS utpekes som Fienden, og med god grunn, for deres bestialitet er bare nok et sørgelig eksempel på den latente ondskapen som finnes i mennesket. Men vi skal ikke tro at denne terrororganisasjonens ondskap automatisk utpeker oss til representanter for det gode.

Avstanden mellom ord og handling
Etter tragedien i Paris snakket François Hollande om nådeløse represalier. David Cameron kondolerte. Gråtkvalt mimret Erna Solberg om sitt bryllup i Lysenes by. NATO-sjef Jens Stoltenberg skrev på Twitter at terrorisme aldri vil overvinne demokratiet. Retorisk dro nok Barack Obama den lengst. Han kalte anslagene i Paris for ”et angrep på menneskeheten og de universelle verdiene vi deler”.

Vestlige ledere, som har fått tildelt sin makt gjennom våre stemmer, snakker ofte høyt og fagert om humanisme og menneskerettigheter. Men de skal ikke måles etter sine taler. De skal måles etter sine handlinger.

Tvilsom våpenhandel
Mellom 2001 og 2013 har EU eksportert militært utstyr til Saudi-Arabia til en verdi av 30,8 milliarder euro. Av dette står Frankrike og Storbritannia for henholdsvis 14,7 og 6,9 milliarder euro. Dette er stikk i strid med EUs egen charter om skikk og bruk innenfor våpeneksporten. Der står det blant annet at EU er ”fast bestemt på å forhindre eksport av utstyr som kan bli brukt til nasjonal undertrykkelse eller internasjonal aggresjon eller medvirke til regional ustabilitet.” Saudi-Arabia står til strykkarakter hva gjelder menneskerettigheter. Så langt i år har det blitt gjennomført 151 halshugginger. Dette er det høyeste tallet siden 1995.

Våpenindustrien er utvilsomt big business. Det kan USA som verdens største våpeneksportør skrive under på, akkurat som de nylig skrev under på en avtale med Saudi-Arabia om å eksportere ”smarte bomber” verdt 1,3 milliarder dollar.

Man kan bare håpe at disse bombene er smartere enn dronene USA har brukt siden 2004. Bare i Pakistan har mellom 2.476 og 3.989 mennesker mistet livet i droneangrep. Av disse er det rapportert om mellom 423 og 965 sivile tap. Verdt å merke seg, er at den drepte defineres som sivilist kun dersom det finnes klare bevis. Skyldig inntil det motsatte er bevist, med andre ord.

Det siste kommer frem i Ny Tid-artikkelen ”Droner: Et lite stykke Norge”, som samtidig avslører en ubehagelig sannhet: Amerikanske droneangrep ville ikke vært mulig uten norskutviklet teknologi. Uttalelsene til Gry Larsen, statssekretær i Utenriksdepartementet i 2013, er et eksempel på vår ansvarsfraskrivelse: Hva andre land foretar seg med norskutviklet teknologi, får være deres anliggende.

På følgende måte kan terrorister utnytte seg av vestlige droneangrep: I et amerikansk droneangrep i 2011 ble to al-Qaeda-soldater og en 13 år gammel gutt drept. På spørsmål fra Yemen Times om denne gutten var et medlem av terrororganisasjonen, svarte avisens kilde: ”Tenk logisk. Hvordan kan en 12 [sic] år gammel gutt være medlem av al-Qaeda? Vårt mål var å rekruttere ham en gang i fremtiden, særlig med tanke på at faren hans ble drept i et droneangrep.”

Fredsnasjonen Norge
I januar meldte SSB at til tross for den laveste våpeneksporten siden 2005, var fredsnasjonen Norge fortsatt verdens sjette største våpeneksportør. En av disse eksportørene er Nammo med hovedkvarter på Raufoss. Gjennom Nærings- og handelsdepartementet sitter den norske stat på 50 prosent av eierandelene. I 2014 var Nammos driftsinntekter på 3,7 milliarder kroner.

Et populært Nammo-produkt er NM140 MP, en 12,7 mm kule med en eksplosiv komponent som gjør den særlig effektiv mot pansrede kjøretøy. I USA er den kjent som Mk 211 og omtales som ”kronjuvelen av 50 kaliber snikskytterammunisjon”.

Etter St. Petersburg-erklæringen av 1868 er slik ammunisjon forbudt brukt mot menneskelige mål. Dette har ikke hindret norske så vel som amerikanske skarpskyttere å avfyre skudd mot organisk materiale, med den effekt at ”kroppen blir delt i to når du treffer i magen” og: ”Den øvre delen av overkroppen falt framover, ned fra tårnet. Den nedre delen ble igjen oppå tårnet”.

I 2004 la stortingsrepresentantene Kjetil Bjørkelund, Bjørn Jacobsen, Magnar Lund Bergo og Hallgeir H. Langeland frem et forslag om å ”innføre en midlertidig stans i eksporten av Mk 211 multipurpose ammunisjon inntil nye tester er gjennomført”. I en innstiling fra utenrikskomiteen, som baserte seg på resultatene til Forsvarets forskningsinstitutt og var underskrevet av daværende leder Torbjørn Jagland og ordfører Christopher Stensaker, ble dette forslaget avvist.

Retorisk fordømmer vestlige ledere brudd på menneskerettigheter begått av andre. På samme tid tjener statene de representerer gode penger på krig og fordervelse. Dette går på troverdigheten løs. Vestlige ledere må enten slutte å bruke menneskerettigheter som et argument for å drive frem sin geopolitiske agenda, eller ta et endelig oppgjør med sine indirekte og direkte brudd på det som skal være universelle menneskerettigheter.